Det er utrolig hvor langt man kan strekke seg, om man merker støtte og anerkjennelse. Og motsatt, uten anerkjennelse, uten et takkens ord, kan selv den minste oppgave oppleves som et ork. Krevende oppgaver eller utfordringer trenger slett ikke være det tyngste i livet. Fraværet av anerkjennelse og bekreftelse, kan være langt tyngre.
Hva er det ved anerkjennelsen som gjør den så viktig?
Behovet for anerkjennelse gjør oss sårbare. Sårbarheten er knyttet til at vi er utlevert til andre menneskers vurderinger og oppfattelse.
Det er nemlig gjennom de andres blikk vi gradvis får hjelp til å se og verdsetter oss selv. Mangel på anerkjennelse, det å oppleve seg usynlig og oversett, svekker derfor både selvbilde, mening og livsglede. Derfor er det å bli sett og hørt en så avgjørende del av livet.
Den tyske filosofen Alex Honneth har på en særlig måte vært opptatt av anerkjennelsens logikk. Han fremhever tre avgjørende aspekter. Den mest avgjørende form for anerkjennelse, sier han, er den følelsesmessige bekreftelse og akseptasjon som familien kan gi barnet i dets første leveår.
Erfaringen av en ubetinget anerkjennelse, som ikke er bundet av sammenligningens eller kalkulasjonens ødeleggende spill, legger grunnlaget for en trygg og slitesterk selvtillit. Med en slik erfaring i bunnen, er man bedre rustet til å tåle motgang, korrigering og kritikk.
Opplevelsen av å være elsket og villet, uavhengig av prestasjon og posisjon, legger et slitesterkt fundament for hele livet
I tillegg finnes det en juridisk anerkjennelse, sier Honneth. Gjennom den anerkjennes man som fullverdig medlem i samfunnet, med de rettigheter og plikter det medfører. Dette skaper en opplevelse av selvrespekt eller selvaktelse.
Til sist knyttes anerkjennelse til det vi gjør, det vi kan bidra med til fellesskapet. Her er vi inne ved lærerens anerkjennende blikk i skolen, så vel som lederens anerkjennende blikk på sin medarbeider i arbeidslivet. Det å oppleve seg verdsatt for det en gjør, har betydning for verdsettelsen av seg selv som menneske.
Selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse er hver på sin måte avgjørende for at et menneske skal realisere det Honneth kaller det gode livet.
Mening med livet, det å kjenne at livet er verdifullt og godt, er altså ikke noe den enkelte kan gi seg selv. Dette viser hvor sårbare vi er som mennesker. Sårbare fordi anerkjennelsen som andre gir, er noe vi ikke kan klare oss uten. Sårbare fordi der er noe vi ikke kan gi oss selv, og som vi er avhengig av andre for å få.
Hva da med barn og unge som ikke opplever å få anerkjennelse? Eller medarbeidere som ikke opplever seg sett og verdsatt for det de gjør?
Dette er et sosialt betent problem som både foreldre, lærere og ledere i arbeidslivet er nødt til å ta på alvor. Det er i vekselspillet mellom egen selvverdsettelse og andres anerkjennelse, at vi gradvis formes til et selvstendig menneske som tåler å stå alene, og som også på de vanskelige dagene i livet kan bidra til fellesskapets beste.
Selvstendighet forutsetter et godt og tett fellesskap, der en kjenner den andres blikk på seg og får høre den andres velmenende og gode ord om hvem en er og hva en gjør. Utfordringen i dag er å gi dette blikket og disse ordene til noen som på en spesiell måte trenger det.
En annen dag kan det være deg selv – eller meg. Behovet for anerkjennelse kjenner ingen aldersmessig, sosial, kulturell, religiøs eller økonomisk begrensing – lengselen etter den gjelder alle, til alle tider.
Paul Otto Brunstad arbeider til daglig som professor ved pedagogikkseksjonen ved NLA Høgskolen
i Bergen. Han har tidligere jobbet med lederutvikling på Sjøkrigsskolen i Bergen og på Luftkrigsskolen i Trondheim.
Kildehenvisning: (åpnes i nytt vindu)
Det (ekte) gode liv
